Det ble mindre og mindre trivelig å bo ved Mjøsa utover 1950- og 60-tallet. Det var grønt slim på båter og tau som lå i vannet. En fant døde fisker i elver og bekker. Det stinket ekkelt og vondt fra både vannglasset og dusjen. Bæsjklumper fløt i badevannet.

Folket rundt Mjøsa var i god gang med å ødelegge den fine innsjøen sin, uten å være klar over det. Bittesmå alger stortrivdes i vannet, de ble stadig flere og var i ferd med å drepe livet i innsjøen. Maten til blågrønnalgene var nettopp bæsj fra både folk og dyr. Rettere sagt: et næringsstoff som heter fosfor. Fosfor må til for at alt levende skal vokse, både planter, folk og dyr. Det finnes i maten vår, i maten til dyra og tidligere brukte man det også i vaskemidler for å få klærne rene. Dette fosforet er supermat for alger som lever naturlig i Mjøsa.

Alle brettet opp ermene

I dag kan du tappe rent vann, som verken lukter eller smaker vondt, i krana di. Hvis det ikke hadde vært for den innsatsen fra alle rundt Mjøsa og oppover Gudbrandsdalen for rundt 40 år siden, kunne det ha gått så langt at algene i Mjøsa hadde ført til at Mjøsa ble giftig. 

Men folk brettet opp ermene. Husmødrene la press på vaskemiddelprodusentene, slik at de sluttet å brukt fosfater i vaskemidlene. Bøndene la om driften og bygde om, slik at husdyrmøkk ikke rant ut i Mjøsa. Rundt Mjøsa og i Gudbrandsdalen ble det gravd ned rør og pumper som ledet avløpsvannet til renseanlegg i stedet for ut i bekker og rett ut i Mjøsa. I spredtbygde strøk bygde folk egne renseløsninger for avløpsvannet. Alt dette kostet mye, både for industrien og for hver enkelt hjem. Likevel trådte alle til. En så konsekvensen av å forurense.